Historien om arbeidsstudier

Innholdsfortegnelse:

Anonim

Historien om arbeidsstudiet går tilbake i hvert fall til middelalderen, da det er en forlengelse av det eldre læresystemet som bidro til å gi en utdanning i handel for mange unge i den fjerne fortiden. Det moderne arbeidstidsstudiet går tilbake til 1964 da det ble inkludert som en del av Economic Opportunity Act som ble avholdt av kongress som en del av president Johnsons "Great Society" -program.

$config[code] not found

Økonomisk mulighetsloven

Arbeidsstudieavsnittet i økonomisk mulighetsloven angav at arbeidsstudieposisjoner ville bli gitt spesielt for å hjelpe dem med en lavere inntektsgruppe i arbeidet med høyere utdanning. Regningen krevde at arbeidet var relatert på en eller annen måte til den utdanningen som studenten fulgte i tillegg til at arbeidsstudiet ikke ble brukt til å forstyrre arbeid som allerede ble utført av lønnede arbeidere.

Høyere utdanningsloven

Bare et år etter at økonomiske mulighetsloven ble vedtatt, utvidet kongressen og endret det føderale arbeidsstudiet ved å overføre det fra arbeidsdepartementet til departementet for helse, utdanning og velferd. Denne revisjonen understreket ytterligere det faktum at arbeidstesting skulle gis hovedsakelig for de som hadde en lavere inntektsgruppe som fulgte en utdanning. Regningen uttalte eksplisitt at preferanse bør gis for de med lavere inntekt.

Video av dagen

Brakt til deg av Sapling Brakt til deg av Sapling

Opplæringsloven Revisjon

Kongressen kom tilbake til å revidere arbeidsstudiet i 1972. Som en del av denne revisjonen ble det lagt mye vekt på samfunnstjeneste. Skolene ble nå instruert til å forsøke å finne nødvendige tjenester i deres samfunn som de kanskje kunne gi ved å bruke arbeidsstudiearbeid. Kommisjonen for høyere utdanning var bemyndiget til å inngå avtaler med offentlige og ikke-offentlige institusjoner for å ansette studenter ved behov for samfunnstjenester.

Videregående opplæring

I 1992 vedtok kongressen ytterligere endringer i høyopplæringsloven fra 1965. Disse endringene krevde at høyskoler tilbringer minst 5 prosent av deres arbeidstjenestefond på samfunnstjenesteprogrammer som ville være til nytte for det større samfunn. Definisjonen av fellesskapstjenesten ble utvidet i endringene for å understreke tjenester som ville være til nytte for de medlemmene i samfunnet som hadde en lavinntektsgruppe, samt de som handlet med funksjonshemming.